DAG
AFTEN
NATT
a-å
Matt
Mark
Luk
Joh
APG
Rom
1 Kor
2 Kor
Gal
Ef
Fil
Kol
1 Tess
2 Tess
1 Tim
2 Tim
Tit
Filem
Heb
Jak
1 Pet
2 Pet
1 Joh
2 Joh
3 Joh
Jud
Åp
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
1Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra den keiserlige hæravdelingen.
And when it was determined that we should sail into Italy, they delivered Paul and certain other prisoners unto one named Julius, a centurion of Augustus' band.
2Og etter å ha gått om bord i et skip i Adramyttium, satte vi til havs. Meningen var å seile langs kystene av Asia. Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
And entering into a ship of Adramyttium, we launched, meaning to sail by the coasts of Asia; one Aristarchus, a Macedonian of Thessalonica, being with us.
3Dagen etter gikk vi i land ved Sidon. Og Julius behandlet Paulus vennlig og ga ham frihet til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.
And the next day we touched at Sidon. And Julius courteously entreated Paul, and gave him liberty to go unto his friends to refresh himself.
4Da vi hadde lagt ut til havs igjen, seilte vi i ly av Kypros, siden vinden var imot oss.
And when we had launched from thence, we sailed under Cyprus, because the winds were contrary.
5Og da vi hadde seilt over havet utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra, en by i Lykia.
And when we had sailed over the sea of Cilicia and Pamphylia, we came to Myra, a city of Lycia.
6Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han førte oss om bord i det.
And there the centurion found a ship of Alexandria sailing into Italy; and he put us therein.
7Etter flere dager med sakte fart, kom vi med nød og neppe til
kysten utenfor Knidos. Da vi ikke kunne komme videre på grunn av vinden, seilte vi i le av Kreta rundt Salmone
-neset.
And when we had sailed slowly many days, and scarce were come over against Cnidus, the wind not suffering us, we sailed under Crete, over against Salmone;
8Det var så vidt vi kom oss forbi der, men omsider nådde vi et sted som heter Godhavn, like ved byen Lasea.
And, hardly passing it, came unto a place which is called The fair havens; nigh whereunto was the city of Lasea.
9Vi hadde nå brukt lang tid, og det var blitt farlig å ferdes på sjøen, for fasten var alt over.
#
Forsoningsfasten var fra tidlig september til tidlig oktober. At ferden var farlig hadde med tiden å gjøre, ikke med selve fasten.
Derfor advarte Paulus dem
Now when much time was spent, and when sailing was now dangerous, because the fast was now already past, Paul admonished them,
10og sa: Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil medføre skade og betydelige tap – ikke bare for last og skip, men også for våre liv.
And said unto them, Sirs, I perceive that this voyage will be with hurt and much damage, not only of the lading and ship, but also of our lives.
11Likevel stolte offiseren mer på styrmannen og eieren av skipet, enn på det Paulus sa.
Nevertheless the centurion believed the master and the owner of the ship, more than those things which were spoken by Paul.
12Og siden havnen ikke egnet seg til overvintring, gikk flertallet inn for å sette seil og dra derfra. Da ville de kanskje kunne nå Føniks og overvintre der. Dette er en havn på Kreta, som er åpen mot sørvest og nordvest.
And because the haven was not commodious to winter in, the more part advised to depart thence also, if by any means they might attain to Phenice, and there to winter; which is an haven of Crete, and lieth toward the south west and north west.
13Og når det blåste en svak sønnavind, antok de at de hadde fått ønsket sitt oppfylt. Og de satte til havs og seilte langs Kreta, nær land.
And when the south wind blew softly, supposing that they had obtained their purpose, loosing thence, they sailed close by Crete.
14Men ikke lenge etter oppsto en sterk hvirvelvind som kalles evrakylon, som kom ned fra øya.
But not long after there arose against it a tempestuous wind, called Euroclydon.
15Og når skipet ble rammet av den, kunne det ikke holde stand, og vi lot det drive.
And when the ship was caught, and could not bear up into the wind, we let her drive.
16Og da vi var kommet i le av en øy som heter Klauda, fikk vi med nød og neppe berget livbåten.
And running under a certain island which is called Clauda, we had much work to come by the boat:
17Da de hadde fått den om bord, surret de tau om skipet som en nødhjelp.
#
Dette gjorde de for å stive av skipet, så det skulle tåle mer.
Og siden de fryktet for å drive like ned på Syrten, tok de ned seilene, og slik drev de av sted.
#
Syrten – et fryktet farevann med grunner og sandrev vest for Kyrene i Nord-Afrika.
tok de ned seilene – noen oversettelser sier at "de kastet anker". Begge deler var metoder for å bremse farten, så kanskje de gjorde begge deler.
Which when they had taken up, they used helps, undergirding the ship; and, fearing lest they should fall into the quicksands, strake sail, and so were driven.
18Vi ble nå kastet omkring av stormen, og dagen etter begynte de å kaste lasten over bord.
#
Dette ble gjort for at båten skulle ligge høyere i vannet, og for at lasten som var på dekk, ikke skulle være til fare for dem som var om bord når den ble kastet hit og dit.
And we being exceedingly tossed with a tempest, the next day they lightened the ship;
19Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipets utstyr i sjøen.
And the third day we cast out with our own hands the tackling of the ship.
20Og da verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det voldsomme uværet bare fortsatte, var det fra nå av ute med alt håp om å bli reddet.
And when neither sun nor stars in many days appeared, and no small tempest lay on us, all hope that we should be saved was then taken away.
21Men etter lang tid uten mat, sto Paulus frem blant dem og sa: «Menn, dere skulle hørt på meg og ikke seilt fra Kreta. Da hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet!
But after long abstinence Paul stood forth in the midst of them, and said, Sirs, ye should have hearkened unto me, and not have loosed from Crete, and to have gained this harm and loss.
22Men nå ber jeg dere være ved godt mot, for ingen av dere skal miste livet – bare skipet skal gå under.
And now I exhort you to be of good cheer: for there shall be no loss of any man's life among you, but of the ship.
23For i natt sto det en engel hos meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener,
For there stood by me this night the angel of God, whose I am, and whom I serve,
24og sa: 'Vær ikke redd, Paulus! Du skal stilles frem for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.'
#
Det vil si, overgitt dem i hans hender, som en gave.
Saying, Fear not, Paul; thou must be brought before Caesar: and, lo, God hath given thee all them that sail with thee.
25Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud, at det skal gå slik det ble sagt meg.
Wherefore, sirs, be of good cheer: for I believe God, that it shall be even as it was told me.
26Men vi kommer til å strande på en eller annen øy.»
Howbeit we must be cast upon a certain island.
27Det var nå den fjortende natten. Og midt på natten, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene at det bar mot land.
But when the fourteenth night was come, as we were driven up and down in Adria, about midnight the shipmen deemed that they drew near to some country;
28Og de loddet dybden og fant ut at den var tjue favner.
*
Da de var kommet litt lenger fram, loddet de igjen og fant ut at den nå var femten favner.
*
And sounded, and found it twenty fathoms: and when they had gone a little further, they sounded again, and found it fifteen fathoms.
29Og da de fryktet for at vi kunne støte på skjærene, kastet de ut fire ankere fra akterstavnen,
#
og håpte at det snart var dag.
Then fearing lest we should have fallen upon rocks, they cast four anchors out of the stern, and wished for the day.
30Men sjøfolkene var på vei til å forlate skipet. De firte ned livbåten på sjøen, og ga inntrykk av at de skulle legge ut et anker fra forstavnen.
And as the shipmen were about to flee out of the ship, when they had let down the boat into the sea, under colour as though they would have cast anchors out of the foreship,
31Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet.»
Paul said to the centurion and to the soldiers, Except these abide in the ship, ye cannot be saved.
32 Da kappet soldatene tauene på livbåten og lot den drive bort.
Then the soldiers cut off the ropes of the boat, and let her fall off.
33Og da det nærmet seg daggry, oppfordret Paulus dem innstendig om å spise, og sa: «I dag er det den fjortende dagen dere har gått i spenning på tom mage, uten å spise noe som helst.
And while the day was coming on, Paul besought them all to take meat, saying, This day is the fourteenth day that ye have tarried and continued fasting, having taken nothing.
34Derfor ber jeg dere om å spise noe, for helsens skyld; for ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå.»
#
Under forutsetning av at de fulgte Paulus oppfordring om å spise. Gud skulle legge til rette for at alle skulle komme seg i land, men også mannskapet måtte gjøre sitt for å reddes. Uten den styrken maten ville gi, ville de kanskje ikke klare å svømme til land.
Wherefore I pray you to take some meat: for this is for your health: for there shall not an hair fall from the head of any of you.
35Og da han hadde sagt dette, tok han et brød og takket Gud for alles øyne; og da han hadde brutt
en bit av det, begynte han å spise.
And when he had thus spoken, he took bread, and gave thanks to God in presence of them all: and when he had broken it, he began to eat.
36Da fikk de alle nytt mot, og tok selv til seg føde.
Then were they all of good cheer, and they also took some meat.
37Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler på skipet.
And we were in all in the ship two hundred threescore and sixteen souls.
38Og da de var blitt mette, lettet de skipet ved å kaste hvetelasten på havet.
And when they had eaten enough, they lightened the ship, and cast out the wheat into the sea.
39Da det ble dag, kjente de ikke landet,
#
de visste ikke hvor de var,
men de ble oppmerksomme på en bukt med en sandstrand. Der bestemte de seg for å gå på grunn, om det var mulig.
And when it was day, they knew not the land: but they discovered a certain creek with a shore, into the which they were minded, if it were possible, to thrust in the ship.
40De kappet da ankrene og lot dem gå i sjøen. De løste også tauene
som de hadde surret rorene med. Deretter heiste de storseilet for vinden og styrte mot stranden.
And when they had taken up the anchors, they committed themselves unto the sea, and loosed the rudder bands, and hoised up the mainsail to the wind, and made toward shore.
41Men de drev inn mot en grunne som hadde dypt vann på begge sider, og her støtte de på med skipet. Forskipet satte seg fast og stod urørlig, men akterskipet ble etter hvert slått i stykker av de kraftige bølgene.
And falling into a place where two seas met, they ran the ship aground; and the forepart stuck fast, and remained unmoveable, but the hinder part was broken with the violence of the waves.
42Soldatene ville nå drepe fangene, så ikke noen av dem skulle svømme av sted og rømme.
#
Hvis en fange unnslapp, ville soldaten som holdt vakt bli utsatt for straffen som fangen skulle hatt.
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any of them should swim out, and escape.
43Men offiseren, som ville redde Paulus, hindret dem i å utføre planen. Og han befalte at først skulle de som kunne svømme, hoppe over bord og komme seg på land –
But the centurion, willing to save Paul, kept them from their purpose; and commanded that they which could swim should cast themselves first into the sea, and get to land:
44deretter skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. Og slik kom alle seg trygt på land.
And the rest, some on boards, and some on broken pieces of the ship. And so it came to pass, that they escaped all safe to land.